Kriss Rokkan Iversen (bildet) og kollega Kjersti Eline Tønnessen Busch vinner priser for hvordan de sprer kunnskap om havet og dets ressurser. Men Kriss Rokkan Iversen husker stadig spørsmålene hun fikk, da hun hadde strevet seg til en doktorgrad i marinbiologi: Hvorfor i all verden flytter du til gokk med denne kompetansen?

Vel, hun flyttet ikke til gokk.

Hun flyttet hjem til Svolvær.

– Allerede da jeg dro fra Svolvær etter videregående hadde jeg bestemt meg for at jeg skulle tilbake. Jeg visste bare ikke når eller hvordan. Og kunnskapen hennes, hvor var det mer naturlig å bruke den enn akkurat her?

– Jeg tenkte, og tenker fortsatt, på at det handler om perspektivet du velger. For meg er Lofoten i sentrum av begivenhetene, fordi vi er så nær de marine ressursene.

Kriss Rokkan Iversen (38) vokste opp i Svolvær, med natur og fritidsaktiviteter rett utenfor dørstokken og med en interesse for naturfag som gjorde skolevalget ganske enkelt: NTNU, folkehøgskole, Universitetet i Tromsø og omsider hovedfag i marin biologi ved Universitetet i Bergen.

Der møtte hun Kjersti Busch (39), som tok hovedfag i akvakultur.

Les også: «Lofoten var som en magnet mot hjertet!»

DE RETTE FOLKENE. – Helt tilfeldig møttes vi igjen et par år etter. Jeg skulle bli polarforsker, og fikk doktorgradstillingen jeg ønsket meg på Universitetet i Tromsø. Kjersti begynte også på sitt doktorgradsarbeid der, på samme fakultet og samme institutt. Midtveis i doktorgraden, da vi fortsatt ikke kjente hverandre særlig godt, ble vi pratende på Hurtigruta sørover fra Tromsø. Jeg skulle hjem til jul, Kjersti og mannen hennes skulle også til Lofoten. Vi hadde noen viktige mål som liknet: Bo i Lofoten. Drive med formidling. Men ikke velge bort det vi kunne om havet. Så på den båtturen i desember 2006 ble vi enige om at vi måtte starte en bedrift, for det var bare slik vi kunne bli her – og få bruke vår kompetanse.

I dag har de drevet bedriften – SALT – i litt over fem år. Med oppdragsgivere i skjæringspunktet mellom næringsliv og politikk, mellom forskning og forvaltning.

Kjersti Eline Tønnessen Busch, gründer i SALT.

– Vi trengte tida fra 2006 til oppstarten i 2010 for å bli kjent med de rette folkene, få dem til å støtte våre tanker om hva slags bedrift dette skulle være, ikke minst Akvaplan-niva (et av de ledende forsknings- og rådgivnings-selskapene innen miljø og akvakultur, red. anm.) som hjalp med både kapital og troverdighet, sier Rokkan Iversen.

Målet var klart:

– Vi skulle levere kunnskap, nøytral kunnskap som alle parter i en ressursdebatt kan bruke som underlag.

Hittil har de gjennomført over 200 prosjekter. Og rukket å bli en attraktiv arbeidsplass.

– Noe av det spennende med SALT er at vi skiller oss litt ut ved å være en høykompetanse arbeidsplass på den måten vi er: Vi får mange åpne søknader hvert eneste år, oftest fra høyt utdannede jenter. Motivasjonen er helt annerledes enn på arbeidsplasser hvor du må dra folk inn, sier hun.

Ikke slik å forstå at det er problemfritt…

ÅRETS GRÜNDERE. – I 2014 hadde vi et veldig turbulent år, for vi gjorde den klassiske feilen som mange gründerbedrifter gjør: De vokser for fort. Vi hadde for små marginer. Vi mistet et prosjekt, og dermed var det gjort. Vi måtte permittere to medarbeidere på kort varsel, og det var veldig vondt for alle som var involvert. Senere fikk vi utmerkelsen fra Innovasjon Norge som «Årets gründerkvinner», som var veldig, veldig stort. Vi har alltid sett opp til dem som har fått den. Men på slutten av året tror jeg vi tenkte, selv om den prisen var stor stas, at det var permisjonsprosessen vi hadde lært mest av. Det å måtte ta så harde valg, være så bedriftsfokusert, for å redde arbeidsplasser.

Kriss Rokkan Iversen legger ikke skjul på at hun er stolt over det de har fått til.

– La oss si at vi i gjennomsnitt har vært fem ansatte her i disse årene, som alle har kommet herfra, vært tilbakeflyttere eller tilflyttere for å jobbe i SALT: Det gir jo positive ringvirkninger for samfunnet her! Jeg synes det er veldig kult å gå i butikken i Kabelvåg, der jeg bor, og vite at vi som jobber i SALT har dratt inn omtrent 20 millioner kroner fram til i dag, penger som har gått inn i det store regnestykket her.

– Vi har brakt inn verdier i dette samfunnet.

Se filmen: «Produserer 120 000 laksemåltid hver dag på Skrova»

Med kombinasjonen av høy faglig kompetanse og lokale perspektiver har de funnet en nisje de kan skape arbeidsplasser ut av. Det handler om mer enn egen vinning.

– Både Kjersti og jeg var vi i en fase hvor vi hadde fått barn, og for meg var det viktig at datteren fikk vokse opp her, med en like fin plattform i livet som jeg selv fikk. Jeg hadde lyst til å gi noe tilbake, bygge ei framtid i mitt eget nærområde, sier hun.

Det betyr ikke at SALTs oppskrift bør kopieres av alle.

– Vi har en portefølje delt ca. 50-50 mellom rådgivning og formidling. Og det var jo ingen som trodde vi kunne leve av formidling. Men i løpet av disse fem årene har vi vist at det går an. Vi er veldig opptatt av arbeid med barn og unge, av å formidle mulighetene i Nord-Norge spesielt og langs kysten generelt, vise hva utdanningen er verdt for dem, hvilke muligheter de har og kan bruke. For de eldre målgruppene handler det ofte om formidling av forskningsprosjekter. Blant annet gjør vi et nå for LoVe Marineco, som er et Statoil-finansiert prosjekt som foregår utenfor Lofoten/Vesterålen som går på å få mer kunnskap om havstrømmene og torskeegg – og hvordan det henger sammen. Der jobber vi med brosjyre og materiell både for vanlige folk og for beslutningstakere, pluss et digitalt læringsverktøy som skal utvikles over tid.

IKKE «NEI, MEN…» To av de andre pågående prosjektene er finansiert av Norges Forskningsråd, et handler om marine mikrober og betydningen de har i artiske vannmasser, det andre om kaldtvannskoraller, forteller hun.

Når noen sier at moderne teknologi gjør det mulig å jobbe med hva som helst hvor som helst, er det sjelden langt til en skeptiker som sier «nei, men…».

– Hvorfor tenkte ikke dere slik?

– Kanskje har det litt med personlighet å gjøre, men det er i hvert fall et faktum at det er mange digitale nomader som bor i Lofoten og områdene rundt, hvor tilgang på bredbånd er en avgjørende viktig del av infrastrukturen – som betyr at du kan jobbe. Jeg tror aldri at Google Hangouts eller Skype kan erstatte det å møte mennesker innemellom, men når kontakten først er etablert, så er det lett – og veldig mye billigere og mer miljøvennlig – å ha en Google Hangout her med noen i Oslo eller Tromsø. Tid er penger. Og så er det CO2-avtrykk og slikt… God strømtilførsel og godt bredbånd er kjempeviktig.

Se filmen: Derfor gjør Lofotkraft milliardinvesteringer!

– Men gjør teknologien at ungdom i dag tenker annerledes om å bo her enn før?

– Det vet jeg ikke, men det er en framvekst av mono-kulturer i dag, som gjør at en ungdom på Ballstad er mer lik en ungdom i Tokyo eller New York enn sin egen far på Ballstad. Internett skaper globale kulturer – på tvers av demografi og geografi. SALT er basert på hodene og datamaskinene. Alt vi eier og alt vi selger, vårt fundament, er i møtet mellom datamaskinen og oss.

Så hva bør ungdom satse på?

LOFOTENS MULIGHETER. – Lofoten eksporterer en stor, relativ mengde til høyere utdanning. Når det er så viktig for oss at de flytter tilbake og bosetter seg her, må vi ha et arbeidsmarked som gjør det mulig for dem å finne eller skape en jobb, der de kan bruke sin kompetanse. Alle mennesker drives grunnleggende av å gjøre ting de mestrer. Jeg tror framtida til Lofoten kommer til å preges av møtet mellom de som har fagarbeidere med erfaringsbasert kompetanse, innen fiskeri, reiseliv eller hva som helst, og de som har høy, formell utdannelse.

– Hvor går veien dit?

– Min foreldregenerasjon begynte å utforske verden når de var voksne, og hadde fått økonomi til det. Jeg har sett verden først, og av alle steder er det her jeg vil være. Begge veier kan funke, men det har gitt meg ro at jeg har sett mye – og vet at ingen ting kan måle seg med dette. Lofoten er en kombinasjon av urbanitet og natur som gjør at du kan reise på konserter og festivaler og kunstutstillinger og mattradisjon, det er natur så nær at det ikke finnes noen dørstokkmil, det er ingen dørstokkmeter en gang! Jeg tror vi som lever i en mer og mer digital og flyktig verden får behov for å være i naturen.

– Appellerer dette like sterkt til dem som er en halv generasjon yngre enn deg?

– Jeg tror det er et grunnleggende behov mennesker har: Å komme tilbake, når du har testet ut ting littegrann. Samtidig: I mange av mine miljøer i Kabelvåg og Svolvær er jeg den eneste som er herfra. Det er mange mellom 25 og 40 år som har flyttet hit, fordi det har attraksjonsverdi og tiltrekningskraft. De har variert bakgrunn og helt ulike yrker. Lofoten har så sterk bostedsattraktivitet, at du får bostedskreativitet – folk skaper seg jobber for å kunne komme hit. Noen blir et år, andre blir et helt liv.

Hvordan formidler man det på en god måte til en 18-åring i Lofoten?

EN FLOTT PLASS. – Man må leve sitt liv som man vil. Jeg tror på å ta med unger ut i naturen, vise dem mulighetene. Jeg fikk så utrolig sterk forankring i opplevelsen av å vokse opp her. Det var magneten som trakk meg tilbake. Og så – når du blir så gammel at du bryr deg om logistikk og infrastruktur og slikt – er Lofoten en veldig flott plass å bo, for her i Svolvær og Kabelvåg tar det fem minutter å levere i barnehagen, på vei til jobb. Det er aldri kø. Jeg har alt jeg trenger her. Det tar sju minutter å kjøre til flyplassen. Det tar 3,5 time å komme til Oslo sentrum. Da tenker jeg: Det er ikke så langt. I hvert fall ikke når du er vant til nordnorske avstander…

Les også: «Moskenes er favoritten»

– På hvilke andre måter er Lofoten attraktiv?

– Lofoten har mange åpenbare muligheter. Innen sjømatnæringen, som kan bli Nord-Norges aller viktigste næring på sikt, har man bare begynt å skrape i overflaten på de mulighetene som finnes av verdiskaping og kreativitet. For unge folk som interesserer seg for å skape en bedrift, eller sette egne ideer ut i livet, er Lofoten en kjempebra plass å være – innen reiseliv, maritime næringer, sjømat, verftsindustri, og sikkert mange ting vi ikke vet hva er ennå… Man har så lett for å tenke på steder og plasser som at de for alltid skal være som de er. Men Lofoten kommer ikke til å være som nå om 50 år. Og hvordan det skal bli, er opp til de som er unge i dag.