Tekst og foto: TORE BERNTSEN

Nina skulle bli psykolog, men ble kunstner.

Før hun dro til Kunsthøgskolen i Bergen sa flere av vennene hennes på Vestvågøy: “Ikke bli sånn spesiell nå da”. De så for seg Nina som kunstner.

–Ja, sånn med flagrete skjerf, kanskje litt rar, sier Nina og ler, og titter ut på sauene i det irrgrønne gresset utenfor.

Endelig er hun ”hjemme” i Sennesvik. I sitt eget atelier. Men hun tok en lang vei.

Etter tre år i Narvik, fem år Bergen og to år i Italia kom hun hjem – og hun var spesiell – med mye skaperkraft.

Først bygget hun Himmel og Havn i Ballstad, så Sans og Samling på Leknes. Nå i høst startet hun et galleri, Signert Lofoten, SI.LO, i kulturhuset på Leknes.

Gründer

–Da jeg kom hjem var det naturlig for meg begynne å skape noe som manglet på hjemplassen min.

Når Nina Beyer snakker om hjemplassen, mener hun Vestvågøy. I år 2000 kjøpte hun ei rorbu på Ballstad. Det ble starten på den nye livet – og gründerkarrieren.

–Jeg startet med konsulenttjenester fra eget firma innen visuell kommunikasjon og interiørdesign. Dette har fulgt meg hele tiden, og jeg gjør fortsatt slike oppdrag.

Men hun var en kunstnersjel, og i 2004 fikk hun med to verk i den juryerte landsdelsutstillingen «Nordnorsken».

–Det gjorde at jeg ville satse mer på billedkunst, forteller Nina, men det skulle gå mange år før hun fant nok tid til kunstneren i seg.

I årene etter ”Nordnorsken» har Nina hatt separatutstillinger rundt omkring i landets gallerier. Men Nina-entreprenør og Nina-gründer fikk mer plass enn Nina-kunstner.

–Da jeg kom hjem hadde jeg et sterkt ønske om å bidra lokalt med mine evner og kunnskap.

I 2009 fikk hun idéen til Himmel & Havn.

– Jeg inviterte med meg to venninner. Vi startet i et gammelt sløyeskur på Ballstad.

Det ble raskt et populært sted.

–Det skulle være et sted for kreativitet. Himmel sto for det kreative. Havn sto for den trygge havna, samlingsstedet, forteller Nina.

–For meg handler det om å skape, enten det er på data, på lerret eller i et rom.

I 2013 utvidet de med en avdeling på Leknes, som ble Sans & Samling.

–I forlengelsen av den etableringen, som lå i bygget som skulle bli Meieriet kultursenter, ble jeg engasjert i arbeidet med kultursenteret. Der hadde jeg interiøransvaret, og ville skape de unike rammene for kultur, forteller Nina, som hele veien har vært opptatt av kulturformidling og å skape gode opplevelser.

Min verden

–På Sans & Samling fikk jeg utfolde meg i et stort rom med hele dets potensiale. Jeg arrangerte konserter og kulturopplevelser, hadde kurs, utfoldet meg interiørmessig, bakte og laget mat, snakket med folk og stilte ut egne bilder på veggen. Jeg skapte «min verden» der inne.

Nina var klar på at Leknes trengte et samlingsted.

–Det er veldig artig å se alle de forskjellige folkene som nå bruker Sans og Samling, unge og gamle, venninnegjenger og foreninger. Det er tydelig at folk setter pris på stedet.

–Derfor var vi også bevisste på at vi ikke ville stenge tidlig, fordi vi mente at folk trengte et sted også på kvelden.

Nina fikk rett. Kaféen vokste seg større og større.

–På det meste var vi 20 ansatte, forteller Nina. –Det ble for mye. Jeg følte meg ufri, og det er ikke noe særlig når jeg helst ville være kunstner.

I 2017 valgte hun å selge kaféen og bruke skaperkraften på kunsten i atelieret i Sennesvik.

–Nå er jeg først og fremst billedkunstner, og tar noen konsulentoppdrag innimellom.

I august åpnet Nina, og glassblåser Anders Tangrand, SI.LO (Signert Lofoten), et galleri og butikk i Meieriet kultursenter.

–En by trenger et galleri, og det var den siste biten som manglet i Meieriet kultursenter, forteller Nina.

Skapergleden

Hun sitter i sitt atelier. Atelieret ligger i hagen foran huset hun bor i sammen med mannen Bjørn og deres to barn. Julie på 20 år har flyttet til Oslo.

–Jeg har mange veldig gode barndomsminner fra dette huset, sier Nina.

Den gamle landhandelen, som også var uthus for flere generasjoner fiskerbønder, er nå Ninas atelier. Nina er fjerde generasjon på gården i Sennesvik.

De første årene av livet bodde Nina sammen med morfar og mormor her i Sennesvik, mens moren utdannet seg til sykepleier. Etter at Nina flyttet sammen med moren til Gravdal var hun hos mormor og morfar i Sennesvik hver helg.

– Det har preget mitt liv, og minner fra barndommen preger også kunsten min i dag. Det er mye harmoni og nostalgi i bildene mine. Jeg vil også si at det er et feminint uttrykk.

Nina har tegnet hele livet. Det begynte med dyr og portretter av mennesker.

–Nå er det mer natur og organiske former, sier Nina. Jeg jobber i mange lag, flere farger, og elsker å utforske mange forskjellige teknikker. Jeg er konstant nysgjerrig på uttrykk og muligheter, og på alt som rører seg innen kunst og designfeltet. Jeg lever mye i en visuell verden. Jeg maler på mange forskjellige underlag: aluminium, finér, lerret og bomullslerret, forteller Nina. Utenfor vinduet ruver Stamsundheia svart mot den mørkeblå kveldshimmelen.

–Jeg jobber på intuisjon, men med en struktur – og jeg er veldig trygg i komposisjonen. Jeg er glad i den fysiske prosessen, det å jobbe med hendene, skape og se at et bilde trer fram.  Det gir meg en følelse av total frihet.

Nytt perspektiv

Tiden borte gjorde at Nina fikk avstand og nytt perspektiv på Lofoten, naturen, livet og menneskene her.

–I ettertid er det lett å se at årene jeg var i Narvik, Bergen og Italia gjorde at jeg kom hjem med et helt annet syn på hjemplassen min. Jeg så Lofoten med nye øyne.

I byene Bergen, Milano og Roma var det mye folk, mye støy. Nina ble distrahert. Da hun kom hjem fikk hun ro. Og energi. Til å skape.

–Jeg ble inspirert, og det igjen ga meg energi. En lidenskap! Og da jeg kom hjem hit til Sennesvik fikk jeg kontakt med meg selv. Jeg får gå i dybden på det jeg ønsker å gjøre. Når jeg maler er jeg påvirket av kontrastene og lyset i naturen rundt meg, sier Nina og ser ut på himmelen som snart er svarte natta. På vei ut forteller hun om morgenrøden som kommer med sola i horisonten, før hun forteller om nye planer:

–Nå må jeg sette meg nye mål: Jeg skal ha flere separatutstillinger i årene som kommer!

Det bruker hun sin skaperkraft på nå.

Nina Beyer

Født 1971

Oppvokst i Sennesvik og på Gravdal

Bor og har atelier Sennesvik, har overtatt huset etter mormor og morfar.

Utdannelse: Kunsthøgskolen i Bergen

Var bort fra Lofoten i perioden 1990-2000

Har bodd i Narvik (3 år), Bergen (5 år), Italia (2 år)

Fineste plassen i Lofoten?

Sennesvik, så klart! 🙂

Hva savnet når du bodde borte?

Ro, stillhet og (tumle)plass.

Hva er det beste med å bo i Lofoten?

Alt det friske været, den store variasjonen i årstidene, frihet, tilgang til naturen og alle mulighetene.

Hva savner du i Lofoten?

Ingenting – eller muligens noen flere sommerdager.

Favorittmat:

Boknafisk og «Gammelsteik»

Minne om vær: må tenke litt

Forskjell på Lofoten nå og før:

 «Hele verden» er blitt oppmerksom på Lofoten. Ikke bare turistene – men også forretningsfolk, filmskapere, reklamebransjen, surferne osv. Lofoten er den perfekte rammen/kulissen for så mye. Og på den måten er nok også Lofoten blitt mer «utadvendt» mot resten av verden?

—-