«Før tok du båten, fôr på havet og fisket alt du kunne. Og jo dyktigere du var til å fiske, jo mer tjente du», sier Geir Ivar Eriksen. Så enkelt er det ikke lenger.

Fortsatt er riktignok den grunnleggende kunnskapen viktigst. Du må kunne fiske. 

Som faren til Geir Ivar, Harald (84). Han begynte som 12-åring. Hver eneste krone han har tjent i livet, har han tjent med relasjon til havet. For Geir Ivar var yrkesvalget ikke like opplagt, selv om han har hatt dragningen mot yrket helt siden han begynte å skjære tunger som 7-åring. Slik datteren Melinda Eriksen (16) gjør. Midt på 1980-tallet var fiskeryrket enda mer krevende enn ellers, så krevende at hans mor og far ba ham finne noe bedre. Og siden har det egentlig ikke blitt så mye lettere.

– Krevende…, spør Geir Ivar Eriksen.

Han trekker på det:

– Det er mer butikk. Nå sitter veldig mange og spekulerer. De rikeste fiskerne nå er ikke på havet. De sitter å kjøper og selger kvoter og båter. Det er blitt business, spekulasjon, sier han.

Og bruker sin egen historie som eksempel:

– Da vi kjøpte oss opp med denne båten, kjøpte vi kvoter. Vi kjøpte en fra Værøy, en fra Røst og en her fra Stamsund – og så satte vi dette sammen som en pakkeløsning. Måtte bruke 4-5 forskjellige båter, meglere og advokater for å sette det sammen. Men når du har gjort jobben og satt pakken sammen, så er den verdt mer enn delene du kjøpte inn for. Da vi hadde kjøpt kvoter for 13-14 millioner og alt var i orden, var det verdt 18 millioner. Skulle rederiet ville selge det, hadde det blitt en fortjeneste på fem millioner. Det blir mange timer på havet for å tjene det samme beløpet på bare å fiske. Så dét er blitt annerledes.

TAR UNNA: Mannskapet på «Vareid» i full sving, fra venstre lærling Johannes Eriksen, Remi Holm, Hans Dahle og Fred Einar Kristoffersen.

Geir Ivar Eriksen er fisker i fjerde generasjon. Familien er egentlig fra Vareid (Geir Ivar vokste opp på Ramberg), men faren Harald flyttet derfra under krigen, da han var 12, fordi skolen stengte. Han kom til Ballstad, der han ble egner og kokk, med ansvar for tre linestamper daglig og måltider for åtte voksne. Det ble starten på et liv på havet, etter hvert med egen båt.

– Som vanlig var hadde skipperen slekt som mannskap. Det var folk som du selvfølgelig ikke kunne gi fyken, etter 18-20 år som mannskap på samme båt. Jeg hadde jo lyst til å bli fisker, men selv om jeg ville med, kunne ikke far si at noen måtte gå. Så da skolegangen min var ferdig, var det ikke plass på båten for meg, sier Geir Ivar Eriksen.

Men åpningen kom, til slutt. I noen år kombinerte han jobb i Widerøe med vinter på fiske. Det var nok til at han ble sikker på yrkesvalget.

– Pappa var 60 da jeg kom med. Så ble jeg med noen sesonger, for i Widerøe fikk jeg ta permisjon fire måneder i året og kunne ro fiske. Jeg tjente litt penger på det, og det var klart det ga mersmak. Og sånn begynte det… Da far begynte å nærmere seg 67, kunne han ikke eie kvote lenger. Etter 4-5 sesonger var vi kommet til et punkt hvor han var nødt til å selge båten og kvota.

Dermed overtok Geir Ivar Eriksen en klassisk Lofotskøyte. Med faren som mannskap.

– Han forble fisker i drøyt 15 år lenger enn han egentlig ville fått lov til. Han var på havet til han var 80. De siste to-tre sesongene var han ikke med i riktig dårlig vær, og de siste årene satt han oftest i styrhuset. Men han var på havet hver dag. Det var jo selve livet!

Etter hvert brakte båten også noen utfordrende regnestykker å ta stilling til:

Skulle han fortsette med en gjeldfri båt, som riktignok måtte renoveres, og en 100 tonns torskekvote. Eller skulle han satse på noe nytt og større?

Båten han har i dag er like lang som den han hadde.

– Men du kunne nesten sette den gamle oppi båten vi har i dag, sier Geir Ivar Eriksen.

For han satset. Sammen med Ronny Hardy fra Værøy investerte han i den største 50-foteren som er bygget – adskilligere bredere enn båter flest under 15 meter.

– Ronny hadde en større båt, men for meg var dette å gå opp. Vi kjøpte inn rettigheter, slik at vi kunne ta tre ganger så mye torsk som jeg kunne på den gamle båten, sier Geir Ivar.

SKIPPER: Geir Ivar Eriksen til rors på båten «Vareid», på vei til fiskefeltene på utsia. – Fiskenæringen i Lofoten er bitt bedre, men jeg er betenkt over at ingen skal drive med videreforedling av fisken her.

Kvota er på 315 tonn torsk, pluss hyse, sei, makrell og sild. Båten har containere med plass til 18-19 tonn fisk, skjønt det har vært 63 tonn sild ombord på det meste. Kanskje er det slike kvanta som må til, om du skal lykkes som fisker. I tillegg fikk de en storavtale med saltfisk med portugisiske importører, som også hjalp på.

– Betyr det at det er vanskeligere for en ung lofotgutt å starte opp i dag enn det var før?

– Jeg vil påstå at det er blitt vanskeligere. Hvis du er ung og ikke har hatt inntekt, så koster det deg minst tre-fire millioner med båt og kvote, og kommer du i banken som 18-åring og spør “kan jeg få fire millioner?”, “hva har du gjort før, har du hatt inntekt?”, “nei”, “goodbye”. Du har ikke en sjanse. Jeg arvet min fars båt. Det går i generasjoner, hvor du bygger litt opp underveis, har vært mannskap, blitt medeier, kanskje kjøpt deg en sjark. Men for en ungdom er det vanskeligere enn før.

– Er det flere fiskere i Lofoten om 10 år?

– Jeg tror ikke det. Båtene blir mer og mer effektive. Der du før gikk to skift, går du snart bare ett. Kvotene skal ned på sikt, det har vært en topp. I år får vi kanskje 16 kroner i snitt, i fjor fikk vi bare 11-12. Da jeg startet for 20 år siden fikk vi 26. Samtidig har alt av utstyr og forsikring blitt ti ganger så dyrt. Fiskeprisen er halvert, men forbrukeren får det ikke noe billigere. Så et eller annet sted er det noen som tjener gode penger. Det er litt artig, for nå driver jeg litt som fiskekjøper også. Nå vi sitter på møter og forhandler om overskuddsfisk, så vet jeg hva vi får for den ut og jeg vet hva de betaler fiskeren – så vet jeg hvordan marginene er i de ulike leddene.

– Du høres ut som en vanskelig mann å forhandle med?

– Jeg vet i hvert fall hva de får i begge ender.

– Hva tenker du om fiskenæringen i Lofoten?

– Det har jo blitt bedre. Men jeg er betenkt over at ingen skal drive med videreforedling. Det var et av våre motiver for å produsere saltfisk. Det er klart: En del produserer for tørrfisk. Men alt annet, er det om å gjøre å få fortest mulig bort herfra – til Polen, til Danmark, Møre. Og så videreforedler de fisken der. De kjøper fisk hos oss, legger det i en kasse, og kjører. Borte er den. Det er litt bekymringsverdig.

– Hvordan skal det løses?

– Jeg vet ikke. Det beste hadde selvfølgelig vært å ha med en viss foredling hos oss også, men jeg skjønner regnestykket – med det lønnsnivået vi har i Norge. Men hadde vi klart å beholde litt aktivitet, bare litt, så ville det gjort en viktig forskjell. Derfor er jeg litt skeptisk.

BELLA VISTA: Utsikten kunne knapt vært vakrere, for dem som går på utsia med Lofot-fjellene i det fjerne.