Derfor kom jeg hjem

 Agnete Ilona Tangrand (41).

Oppvokst: Vikten, Flakstad

Yrkestittel: Kunstner og kokk

Utdannelse: Fagbrev som kokk, master i kunst fra Kunstakademiet i Bergen.

–Hvorfor kom du hjem?

–Jeg hadde begynte å like Bergen. Fikk mange gode venner der. Men så fikk jeg en jobb på Galleri Espolin, rett ved der jeg tok fagbrev som kokk på Nyvågar. Også føler jeg at Lofoten er en god plass, som gir meg rom for å skape kunst.

Agnete var 33 år da hun reiste til Bergen for å ta en kunstutdannelse.

–Jeg hadde vært kreativ før det. Hadde laget klær og var med i keramikkverkstedet til mamma, og satt der og skapte ting. Så begynte jeg plutselig en vinter å male bilder. Deltok på malerkurs hos Sonia Dina i Svolvær. Da var jeg 27 år.

–Da tenkte jeg: Det er nå eller aldri. Og da gikk slag i slag. Da jeg først åpnet boka med kunsthistorien og alt det der, da følte jeg at dette er det jeg vil holde på med.

Det ble sju års utdannelse. Først to år på kunst og filmskole i Kabelvåg.

–Skolen i Kabelvåg var viktig for meg, med gode lærere som inspirerte meg. Da jeg hadde begynt, klarte jeg ikke å stoppe. Jeg jobbet hardt i Kabelvåg og fikk en bra portfolio.

Den kom godt med da hun søkte på Kunstakademiet i Bergen.

–Jeg kom inn på tre år først. Etter de tre årene fikk jeg to år til.

Det endte med master i kunst ved Kunstakademiet i Bergen.

–På masterstudiet kom det inn folk fra hele verden. Det var et høyt nivå, og veldig lærerikt. Jeg lærte fort at jeg er en av mange. Det er sunt å komme seg ut – og få det perspektivet.

Hun har åtte søsken, fem brødre og tre søstre. Agnete er nest yngst.

Agnete er oppvokst i en skapende verden – på Vikten. Foreldrene, Åse og Åsvar Tangrand, var også kunstnere.

–Faren min var glassblåser, skulptør, og moren min var keramiker, drev med vev og var veldig god til å male og tegne.

Faren til Agnete var en av de første i Lofoten som koblet en plass som lager kunst, med turisme. På 70-tallet bygde han en liten glasshytte i tilknytning til hjemmet sitt. På 90-tallet bygget han Glasshytta på Vikten.

Åsvar Tangrand har blant annet laget Lofotruna, en stor vakker stålskulptur i fjellet ved Napp, og utsmykning på flere steder.

– Jeg vokste opp i et levende miljø. Det kom kunstnere hjem til oss, og jobbet i Glasshytta. Dette har helt klart påvirket og inspirert meg.

Men Agnetes vei til kunsten gikk via kjøkkenveien. Hun er utdannet kokk, med to år på kokkelinja på Nordlandsfiskerifagskole på Gravdal. Da hun var 18 år, flyttet hun fra Flakstad til Vågan.

–Da fikk jeg lærlingplass som kokk på Nyvågar. Jeg har blitt veldig glad i Vågan, og fått mange gode venner her.

 –Hva savnet du da du bodde borte?

–Luften! Naturen! Jeg skjønte det ikke da jeg bodde her, at vi har så klar luft. Og jeg savnet snø, vinter og høst, de klare skillene mellom årstidene. Og så savnet jeg nærheten til familien.

 –Hva er det beste med Lofoten?

–Frisk og god luft. Natur, havet og humor. Og menneskene som er åpne mot hverandre.

 –Favoritt mat fra Lofoten?

– Alt av fisk: Mølje. Torsketunger. Boknafisk. Stekt sei. Plukkfisk.

–Favoritt sted i Lofoten?

–Akkurat nå liker jeg godt å være akkurat her, her jeg bor på Svinøya i Svolvær. Her er jeg tett på havet, ser mange fugler og oter i fjæra.

 –Hva er forskjellen på Lofoten nå og før du reiste ut?

–Lofoten har hatt en gradvis vekstkurve siden han pappa satset på 70-tallet. Da var det bilturisme. Så kom buss og cruise. Det var en ganske stor utvikling mens jeg var i Bergen.

–Hvordan da?

–Stor utvikling i restaurantbransjen og reiseliv. Vinterturisme. Nordlys-turisme.

Det er kommet flere nye og yngre aktører, og de har skapt en veldig positiv utvikling.

Men nå er det stor krise med pandemien. Håper det går over i 2021.

Agnete har lang erfaring fra restaurantbransjen i Svolvær. Hun har blant jobbet på Anker Brygge som kokk, servitør, restaurantsjef og barsjef.

–Siden du er kokk, kan du sin noe om utviklingen i restaurantmarkedet i Lofoten de siste årene?

–Da jeg begynte å jobbe som kokk på restaurant var det fokus på utenlandske retter, inspirert av det franske kjøkken. Nå er det fokus på lokale råvarer som lofotlam, tørrfisk og boknafisk. Det er også kommet mange småskalaprodukter og osteproduksjon i Lofoten.

Restaurantene er mer opptatt av å bruke de råvarene som finnes her, og vi blir mer og mer stolt av vår egen matkultur.

Nå serveres det mer fisk, tørrfisk og boknafisk. Før var dette hverdagsmat hjemme, som ikke ble spist på restaurant. Nå er det ikke så mange som har boknafisk hjemme, så der har det endret seg mye de siste årene.

Boknafisk hang på barndomshjemmet i Vikten.

–Jeg vokste opp med å ta boknafisk rett ned fra veggen og lage det hjemme. Vi hadde boknafisk neste daglig på vårparten.

–Allis på Anker Brygge var den første som begynte med tradisjonsmat fra Lofoten, for eksempel boknafisk. Hun var på en måte forut for sin tid. Nå er det helt vanlig. Og veldig populært mange steder.

–Har du et barndomsminne om da strømmen gikk på Vikten?

–Å, ja. Det var ofte uvær og strømbrudd. Jeg husker at strømmen var borte i ei uke. Jeg var kanskje 8-9 år, og ble veldig redd, fordi det var kraftig vind og kjempeflo. Bølgene slo helt inn i hagen og ned i kjelleren. Vi så også at naboens fjøs ble tatt av en kjempestor bølge. Men sauene var heldigvis flyttet lenger opp i vårt fjøs. Den gangen fikk vi fri fra skolen hele uka.

–Jeg husker at jeg ble fortalt at det var noen oppe i fjellet og reparerte. Og det var Lofotkraft. De var ute uansett vær, og ordnet og fikset. Man kan jo lure på hvordan det går an.

Åsvar Tangrand var avhengig av strøm til glasshytta.

–Faren min var veldig redd for at strømmen skulle gå på grunn av glasshytta, og at glass kan bli ødelagt. Så etter hvert kjøpte han et aggregat.

Agnete mener det under oppveksten var nesten vanlig at strømmen gikk på vintrene.

–Vi syntes det var morsomt at strømmen gikk. Vi hadde det koselig hjemme, med stearinlys og sånn. Men nå er det mindre strømbrudd. Jeg tror at strømmastene er sikrere nå enn de var da jeg var liten.

I mer enn ti år har Lofotkraft bygget nytt strømnett gjennom Lofoten. Hele regionalnettet – hovedforsyningen – i Lofoten bygges nytt. Nye linjer, nye kabler i bakken og i sjøen, kraftigere master og nye trafostasjoner skal sikre framtidig strømforsyning.

Lofotkraft har tre grunner til å bygge nytt nett:

• Det gamle strømnettet var nedslitt.
• Innbyggerne og næringslivet i Lofoten kommer til å bruke mer strøm i årene som kommer.
• Den nye linja er konstruert for å tåle framtidens ekstremvær og dermed redusere risikoen for strømbrudd.

2021 blir et historisk år. Da står den nye hovedlinja fra Kvitfossen til Solbjørn ferdig.

Agnetes kunst er fargerik, og i mange lag. Hun blander mange teknikker.

–Jeg jobber med bildene over lang tid, og ofte lagvis. Først akryl, så olje, så kan jeg lime på ting, lage en collage, og brodere. Jeg lager også malerier og akvareller.

Da hun gikk på kunstskole i Bergen, prøvde hun ut mange typer materialer.

–Er det en type teknikk du liker bedre enn noen annen?

–Det å male er veldig direkte. Det passer meg veldig godt. Det blir nok det framover, men jeg vet jo aldri hvilken vei jeg går.

–Hvordan jobber du fram motivene?

–Vi lever i en tid hvor ting går fort. Min kunst tar tid. Jeg søker roen i noe lite, som vokser sakte fram. Da får jeg kontakt med meg selv – og med materialene. Jeg liker å jobbe fysisk over tid.

–Hva vil du uttrykke i din kunst?

–Det er vanskelig å si det med ord. Bildekunst er et språk som ikke har ord.

–Prøv å sett ord på det.

– Jeg ønsker å skape en følelse av optimisme. Jeg søker etter det positive og lyse i livet, det handler om å skape og å utvikle oss.

Min kunst handler om møtepunkter. Jeg jobber lagvis med flere typer materialer. Møtepunkter mellom materialer jeg bruker, kan også ses på som metaforer for møter i livet, møter mellom mennesker og kulturer.

Bildene mine gjenspeiler min personlighet. Jeg er ganske utadvendt. Har mye humor. Men har også behov for å trekke meg tilbake. Jeg har også mørke dager, som de fleste mennesker har, men jeg søker noe som er lyst og lett. 

–Din utstilling i Svolvær het «En bukett av minner»…

– Maleriene der var minner fra plasser jeg har vært både fysisk og mentalt.  Jeg har mange barndomsminner som inspirerer meg. Min mor hadde en fantastisk hage. Og jeg har mange minner om farger, lys, glass og planter. Det har satt et spor i meg. Nå er mine foreldre gått bort, og da er det naturlig å gå tilbake til fortida.

 –Blir du inspirert av Lofoten, naturen?

–Ja, det skjer ofte! Det kan være former i naturen eller nyanser i farger, blåfarger i havet, irrgrønt gress, himmelen lyserosa, mørkeblå, svart, eller lyset gjennom et blad. Fugler i fjæra, eller mennesker jeg møter, som gjennom en samtale gir meg idé til et motiv.

Jeg så Lofoten på en litt annen måte da jeg kom hjem. Lofoten er et mangfold av farger. Det er også slik jeg ser verden, mangfold av mennesker, kultur, natur, farger og lys.

Agnete har solgt bilder på Nordnorsk kunstnersenter i Svolvær. Hennes kunst er også kjøpt inn av Svolvær Kunstforening og Galleri Lille Kabelvåg.

–Hvordan er det å selge bildene?

– Jeg ønsker at de som kjøper min kunst skal ha glede, bli inspirert og oppløftet av min kunst. Jeg bruker mye farger og håper det gir folk energi. Det kan være litt vondt å selge bildene. Jeg er ikke så veldig god til å gi slipp verken på minner eller bilder.

På oppdrag for Nordnorsk kunstnersenter er Agnete daglig leder for Kunstnerhuset i Svolvær.

–Hit kommer kunstnere fra Norge og utlandet, som ønsker å jobbe i Lofoten en periode. Jeg er vertskap og hjelper dem med praktiske ting.

–Hva nå?

–Nå jobber jeg med å få bildene mine ut til gallerier. Og jeg skal få opp en nettside.

–Ny utstilling på gang?

–Vi vet jo ikke hva som skjer på grunn av pandemien. Sammen med andre kunstnere jobber jeg med et prosjekt til våren, men det kan jeg ikke si så mye mer om nå. Så er målet å ha en egen sommerutstilling i 2021.