Mennesker og historier fra Lofoten

-

Hjem som sjef for det gode kjøkken.

Hjem som sjef for det gode kjøkken.

Moskenes, Lofoten: Nå er han helt sjef på morens restaurant, Maren Anna, på Sørvågen. Han trodde det skulle bli en vanskelig avgjørelse å flytte hjem. 

–Det var det ikke! Her har jeg familie, barndomsvenner, vi trener sammen, vi spiller fotball, vi spiller i band.

–Og så har kjæresten, Sandra også flyttet med hit, smiler Tommi Bjørnsen. Han sitter på kaikanten på Sørvågen, tilbake der det hele begynte.

Og nå er han helt sjef.

–Jeg fikk tidlig smaken på mat.

Som 14-15-åring gikk han fra å skrelle poteter til å bli ansatt kokk på morens restaurant, Maren Anna, på Sørvågen. Faren, Trond Bjørnsen, er fisker, men jobbet også i restauranten.

Nå er moren, Anette Bjørnsen, daglig leder av restauranten, og sommeren 2017 ble Tommi den nye kjøkkensjefen. Kjæresten Sandra er restaurantsjef. Familiebedriften Maren Anna er mer familiebedrift enn noen gang.

Da Tommi dro hjemmefra som 16-åring, var veien kort fra Sørvågen til Bodø og kokkelinje på videregående skole.

–Men jeg ble lei, forteller Tommi. Jeg dro til folkeskole i Darbu i Buskerud.

Kokken på skolen sluttet. Slik kom Tommi tilbake på kjøkkenet.

–Jeg begynte først å jobbe der i helgene, og så gikk jeg fra å være elev på folkeskolen til å bli ansatt som kokk.

Tommi dro til Oslo og begynte som kokkelærling på Le Benjamin.

–Jeg hadde bestemt meg. Jeg ville bli kokk, og jeg ville lære mest mulig av de beste i bransjen.

Etter en meget godt bestått fagprøve fra Le Benjamin, gikk veien videre til Smalhans og Bacchus.

–Da ble jeg vant til å servere syv retters gourmetmiddag. Vi fikk femmere av restaurantanmeldere, forteller Tommi.

Hjemme på Sørvågen er det annen tid nå enn da han dro.

–Nå er turistene her hele året. Det betyr at det er grunnlag for å holde åpent, og drive restaurant året rundt, forteller Tommi.

–Her har jeg fastlønn, og hus og lån.

I Oslo hadde det vært helt umulig.

–De nye reglene for hvor mye egenkapital man må ha for å kjøpe bolig i Oslo, var også med og avgjøre reisen hjem. Jeg hadde rett og slett ikke fått lån til å kjøpe leilighet i Oslo. 

For seks år siden tatoverte han tørrfesk på fingrene.

–Jeg er patriot. Jeg elsker tørrfesk! Lofoten. Nord-Norge. Spesielt hjemplassen min. Jeg ønsket at tatoveringen skulle vise dette.

–Jeg husker jeg kom hjem til farmor og sa at jeg skulle ta tatovering. Hun bare sa sånn; nei, nei, nei, og ristet på hodet. Da jeg sa at det skulle stå tørrfesk, begynte hun å glise. Da visste jeg at det var ok.

På Maren Anna serveres det lokalmat fra hele Lofoten.

–Jeg elsker lokale råvarer. I samarbeid med flere av de gode lokale produsentene i Lofoten serverer vi både ost, fisk og mye forskjellig kjøtt som lam og svin.

Din favorittmat?

–Det varierer egentlig fra dag til dag! Er jeg fyllesyk på en søndag er det en 300 gr entrecote med béarnaise som frister mest! Hos farmor og farfar vil jeg gjerne høre ordene «gammelsteik» eller «ferskfesk, lever og rogn». På weekend i en storby er det sushi og asiatisk mat som gjelder.

Maren Anna på førsteplass på Tripadvisor i Nordland.

– Før jeg dro, var tanken på å ha en suksessfull restaurant åpen året rundt, en fjern drøm. Nå kan vi kan leve av det hele året, ikke bare de tre sommermånedene. Hittil i år har vi slått rekorder på restauranten hver måned, og vi ligger på 1. plass i heile Nordland når det restauranter på Tripadvisor.

Men Tommi sikter høyre. Han har ambisjoner og drømmer.
–Målet er å komme i det Nordic White Guide. En slags Michelin-guiden for Norden, en liste med de beste restaurantene.

Det er en helt annen tid her nå enn da han dro.

–Turistene forventer lokal mat, og de forventer lokal mat med kvalitet, tilberedt på en topp måte.

–De siste årene har vi også merket at lokalbefolkningen oftere går ut og spiser.  Og det er vi avhengig av, sier Tommi. En ting er at det bidrar et levende samfunn, det hjelper også oss med å holde åpnet hele året – og det igjen gir lokal verdiskapning.

Favoritt plassen i Lofoten?

–Hjemme i nyhuset på Sørvågen! Etter å ha flyttet rundt fra plass til plass siden jeg var 16 år, så føles det endelig som jeg har flyttet for siste gang! Jeg kan finne en slags indre ro, som alle vise folk har snakka om.