Lofotkraft forbereder nytt sjøkabelanlegg i Reinefjorden, i et av de mest rasutsatte og vanskelig tilgjengelige områdene på dagens linjenett. Men for 70 år siden var det til og med frisørsalong i disse bratte fjellsidene.
Bildet over viser Lofotkrafts kraftstasjon i Forsfjorden i Moskenes. Og innfelt: Ekteparet Mossa og Asbjørn Friis hjemme i stua på Hofstad, rett ved anlegget i Forsfjorden.
Her – i en sidefjord til Reinefjorden – ble Tennesanlegget åpnet i 1937. Der jobbet Asbjørn, tidvis under de mest dramatiske forhold, mens Mossa drev frisørsalong i hjemmet ved de bratte fjellsidene.
Tennesanlegget ble en milepæl i kraftforsyninga i Vest-Lofoten.
Nå skal kablene legges i sjøen for å øke leveringssikkerheten og gjøre feilretting enklere. I dag må det ofte brukes helikopter for å komme til på de mest utsatte stedene.
Linjearbeidet i fjellsidene langs Reinefjorden har vært mildt sagt krevende. Ikke desto mindre: Her inne drev Mossa Friis sin egen lille frisørsalong.
Historien om Mossa og ektemannen Asbjørn Friis stod omtalt i jubileumsavisa som Våganavisa og redaktør Edd Meby laget for Lofotkraft i 2008. Her er et utdrag fra artikkelen:
«Hvem skulle tro at Reinefjorden en gang hadde sin egen frisørsalong?
– Jeg hadde en masse kunder, forteller 82 år gamle Mossa Friis.
I dag bor hun i Svolvær, men i perioden 1942-1954 bodde hun på Hofstad i Reinefjorden sammen med sin mann Asbjørn, som da var ansatt i A/S Tennesanlegget. Mens Asbjørn slet det harde liv som arbeider, etablerte Mossa sin egen kvinnearbeidsplass, i tillegg til at hun var husmor.
– Du vet, vi var vant til å ta i.
– Hvor kom kundene dine fra?
– De kom fra hele fjorden, fra Tennes og bygdene rundt. De kom roende eller i motorbåt, ofte med ungene på slep, for de kunne ikke være alene hjemme mens mamma var hos frisøren. Og når ungene ble sultne, måtte jeg til å lage mat.
Hårklipp, krøll, permanent, kaffe og mat; hos ho Mossa fikk kundene mye for pengene.
LES MAGASINET HER: Klikk her for å lese mer om Lofotkrafts første 100 år
20 år gammel ble Asbjørn Friis ansatt som maskinist på Hofstad i Reinefjorden. Han bodde der ugift i 3 år, i en leilighet han hadde for seg selv, mens andre leiligheten ble brukt av den andre maskinisten med kone og et lite barn.
– De hadde vakt i 24 timer, fra 14.00 til 02.00. Da måtte de være til stede. I uvær måtte de holde seg i stasjonen hele tiden, men i godvær kunne de også oppholde seg i leiligheten.
– Når han hadde frivakt, måtte han ut på linja for kontroll og for å reparere. Dette var enmannsjobb – uansett vær og føreforhold, forteller Mossa.
Hun og Asbjørn ble gift 8. september i 1942.

REINEFJORDEN: Bildet er tatt ved Bollhaugen, med Navaren til venstre og Vindstad helt til høyre.
Livet på kraftstasjonen kunne være tøft. Det var alarmklokke i leiligheten, og når det var feil i stasjonen, ble Asbjørn varslet av klokka. Det var en kilometer å gå til stasjonen.
– Skredfaren var stor, og to ganger ble Asbjørn tatt av snøskred. Det var bratt nedover mot havet og skrått terreng. I 1943 – om vinteren, tok skredet ham. Han hadde lært av dem som bodde i fjorden at det gjaldt å komme seg opp på skredet og flyte med – og slik reddet han livet den første gangen. Så måtte han ta seg inn til stasjonen, få varslet meg at han hadde reddet seg.
– Den andre gangen ble han sopt på havet. Men issørpa var så tykk at han kunne bakse seg opp på, og dermed komme seg innover til stasjonen. Det gjaldt å få tørket klærne. Jeg husker at han satt under aggregatet, hengte klærne opp og fikk slik tørket både kroppen og klærne. Asbjørn var en uredd mann, men han hadde legeskrekk, sier Mossa.
– Han tenkte bare: Berg livet! Berg livet! Konsentrerte alt om det. Han sa ikke at han var våt og forkommen.

GPS-PRESISJON: Prosjektingeniør Bente Paulsberg stikker ut trasé for sjøkabelen inn mot Bunesfjorden. Den gamle skolen på Vindstad i bakgrunnen.
I 1948 begynte ny utbygging. Det var liten plass til alle menneskene som kom. Én arbeider måtte bo sammen med Asbjørn og Mossa, og det likte Mossa dårlig.
– Men Asbjørn sa: “Du må gjøre dette for meg, og jeg må gjøre det for kraftlaget.” Han var redd for å miste jobben sin, sånn var det da, sier hun.
Familien Friis måtte stille med mat og losji, og de fikk aldri betalt av arbeidsgiveren for det. I åtte måneder bodde den arbeideren hos dem, og nøt godt av familiens gjestfrihet.
– Om sommeren handlet vi jo på butikken på Reine, men om vinteren måtte vi være selvforsynt med mat. Vi hermetiserte, syltet, bakte, fisket og slaktet. Sånn var dagene mine. Pluss salongen, da.
Innimellom det dagligdagse var det opplevelser Mossa Friis aldri kan glemme.
– En arbeider omkom en gang i et skred. De la ham på lageret i noen dager. Du kan tenke deg; det var temmelig makabert med et lik som lå der, mens arbeiderne gikk til og fra med verktøy hele tida.
– En annen ble skadet i skyteulykke i en tunnel. Asbjørn ble budsendt. Skuddet hadde gått inn i brystet og magen. Asbjørn fikk låne en motorbåt og kom seg til Sund. Legen var helt utslitt og hadde lagt seg ned med “sov-i-ro” i ørene. Asbjørn måtte nesten bryte seg inn for å få legen med seg. Så bar det videre til Mølnarodden, opp på fjellet der den skadete mannen ble båret ned for å få ham til Gravdal, og deretter til Bodø – hvor han døde av skadene.
I 1954 flyttet Mossa og Asbjørn fra Reinefjorden til Mølnarodden. Solbjørnutbyggingen sto for tur. Her ble de i 13 år, før de midt på 60-tallet flyttet til Svolvær.
Asbjørn gikk bort i 2005.»

UT MOT HAVET: Fra gravearbeidene med landtak for sjøkablene på Vindstad, med Bollhaugen og Reine til høyre bak.