Turisme er i ferd med å bli en helårsaffære i Lofoten. Fibernett har bidratt kraftig til at sesongen har blitt veeeeeldig lang for Dagmar Gylseth og staben på Sakrisøy Rorbuer.

FULLE HUS: Dagmar Gylseth kan glede seg over godt besøk på Sakrisøy rorbuer
Den unike naturen gjør Lofoten attraktivt. Når turistene ikke bare stamper i bobil-kø sommerstid, men plutselig fyller regionens gjestesenger i alle årets måneder, så er den nye digitale økonomien en viktig forklaring. Tripadvisor og Booking.com har blitt kjente begreper for de aller fleste som driver overnatting. I fjor sommer var det ingen steder i Norden det var så kraftig vekst i antall Airbnb-gjester som i nettopp Lofoten.
Helt avgjørende for den digitale økonomien, er god bredbåndskapasitet gjennom et fibernett – slik Lofotkraft Bredbånd har levert de siste 10 årene.
Men det var egentlig ikke slik Dagmar Gylseth hadde planlagt for driften på Sakrisøy.
– En slik utvikling har kommet så gradvis. Jeg var jo den som satt her på reiselivsmøte og sa at hvis ikke jeg klarte å skrive et brev med bekreftelse til gjestene mine, så kunne det var være det samme. Men Ottar Schiøtz og Robert Walker og de andre som har vært sentrale i reiselivet i Moskenes nærmest tredde en gammel datamaskin over hodet på meg. «Nå skal du lære deg dette», sa de. Og sånn ble det jo.

MEST LEST: Lite er mer etterspurt på Sakrisøya er koden til det trådløse nettet…
En «gammel datamaskin» er ikke lenger nok. De siste par årene har det skjedd en dramatisk forandring.
– For fem år siden hadde vi rolige måneder vinterstid og kunne reise på ferie. Det var alltids noen som kunne hjelpe oss med ta imot de få gjestene som kom. Nesten aldri var det mer enn 10 prosents belegg i vintermånedene, sier Dagmar Gylseth.
– Nå er det plutselig blitt helårsdrift. Jeg tipper belegget i de tre første månedene i år har ligget rundt 75 prosent, sier hun – og legger til:
– Det hadde overhodet ikke vært mulig uten fiber. Vi fikk fiber for to år siden, og har hatt en trafikkøkning på over 100 prosent siden da.
Særlig har fototurismen tatt av. Dagmar har flere faste gjester som arrangerer turer og workshops for fotoglade mennesker fra hele verden.
– Fotografene som gruppe har hatt veldig stor betydning for økningen i vinterturismen. De er en ikke ubetydelig gruppe gjester i seg selv, som kjøper overnatting og ofte spiser måltidene i restauranten hos oss. Og de publiserer bilder på Facebook, Instagram og andre sosiale medier – bilder som fester seg i folks bevissthet og kanskje får dem til å velge Lofoten som reisemål, sier hun.
– Selv jeg som bor midt i postkortet, som har levd her store deler av mitt liv og som egentlig trodde jeg hadde sett naturen her på sitt aller vakreste, blir imponert over de fantastiske bildene de tar. Vi hadde for eksempel en israelsk fotograf, Dubi Roman, boende her med to kolleger i vinter, han tok noen utrolige bilder.
Det er ikke rart at både turister og profesjonelle fotografer henføres når de besøker de vakre områdene på og rundt Sakrisøy. I løpet av de siste 25 årene har Dagmar Gylseth ikke bare rehabilitert og pusset opp det som nå er 16 rorbuer i det gamle fiskeværet. Hun har lagt ned utallige arbeidstimer for at anlegget både skal være et godt overnattingssted og ta vare på historien som ligger i veggene.
Hennes mann Johannes, som døde brått av hjerneslag i 2003, var fjerde generasjon av Gylseth-familien som overtok på Sakrisøy i 1880-90-årene. Sammen tok Dagmar og Johannes fatt på oppbyggingen av det som nå er et av Lofotens flotteste rorbuanlegg, et prosjekt som raskt tok all hennes tid.
– Jeg jobbet som lærer, men jeg syntes jo dette var mye artigere. Så jeg sluttet på skolen etter noen år for å konsentrere meg om dette – rorbuene og Lofoten leketøymuseum. To år senere kom antikkbutikken jeg har på loftet. Det var tøffe år etter at Johannes døde, men vi har nå fått det til, de siste årene ikke minst takket være den sterke støtten jeg har fått av min kjæreste, Svein Are Fredriksen. Han er viktig i den daglige driften, sier hun.

FISK PÅ HJELL: Restauranten Underhuset er i kjelleren av det gamle fiskebruket.
Etter hvert ble fiskebruket solgt til Johannes sine brødre, mens Dagmar overtok buene. Som en del av anlegget har hun parallelt utviklet og drevet det helt unike Lofoten leketøymuseum – som er den største samlingen leketøy i Norge tilgjengelig for publikum. Museet åpnet i 1992, samme år som rehabiliteringen av rorbuene skjøt fart.
– Det blir jo en livsstil å holde på slik, slett ikke noe 9-til-16-liv. Du får telefoner på natta, du er hele tida på jobb, og alltid orientert på at du skal ta best mulig vare på de gjestene som kommer. Det har vært veldig viktig for meg at vi gjør det vi kan for at alt skal være bra. Det er en stor bygningsmasse og en stor arv å ta vare på.
– Men det er dette som er mitt liv, smiler hun.
Rehabiliteringen er gjort stein på stein, bokstavelig talt. Mye med støtte fra fylkeskommune og fra Kulturminnefondet.
– Senest nå til påske fikk jeg tildelt 700 000 kroner fra Kulturminnefonet for å renovere de gamle skifertakene på noen av rorbuene. Skiferen må ned, det må repareres og så må skiferen opp igjen. Dette koster langt mer enn tildelingen, men det er klart at uten en sånn tildeling ville det bare bli skjøvet ut i det blå. Dette er dessuten en uvanlig stor tildeling fra Kulturminnefondet. For meg er det dessuten en viktig anerkjennelse av den jobben jeg gjør med å ta vare på den gamle trehusbebyggelsen på Sakrisøy, sier Dagmar.
Det siste bygget som ble pusset opp er det opprinnelige fiskebruket. Der det før var skrot opp til taket, bokstavelig talt, er det nå restaurant i førsteetasjen. I etasjen over er det nesten som et nytt museum tar form. Der har hun med god hjelp fått restaurert og satt i stand den gamle landhandelen. Den ble stengt i 1964, men har nå stått der med det gamle inventaret og masse gamle varer. Nå katalogiseres hele varelageret, samtidig som oppussingen av lokalet er i sluttfasen.
– Butikken har alltid hatt en voldsom dragkraft på meg – som er samler, forteller Dagmar Gylseth.
Om det blir butikk eller museum gjenstår å se, men uansett er det et fantastisk monument over en nær fortid.