Hvordan har Lofotkraft utviklet seg som arbeidsplass opp gjennom årene? Hva er annerledes nå når lærling Thomas Hansen er i starten av sin karriere, fra da Kurt Ellingsen begynte i bedriften for 33 år siden?

Vi samlet de to til en prat i Lofotkrafts lokaler på Fygle, og fikk klar beskjed om en av de største forskjellene på fortid og nåtid med det samme:

– Den største endringen siden jeg begynte som sesongarbeider i 1980, finner vi nok uten tvil på utstyrssiden. Situasjonen i dag kan ikke sammenlignes. Da måtte vi bære traverser, lavspentstolper og alt av verktøy og utstyr vi trengte. Det fantes for eksempel bare én vinsj og det var mange om beinet, så det var ingen selvfølge at den var ledig, men arbeidet måtte gjøres uansett, forteller Kurt Ellingsen.

– Den gang gravde vi alt for hånd når vi skulle sette ned stolper. Og det vi behøvde til jobben måtte vi bære mellom hullene. Nå graves hullene med maskin og alt blir kjørt dit det skal. Nå har vi «jernhesten» som vi kaller den. Det er et beltekjøretøy. Det er slutt på at vi må bære steinen som skal i hullene på ryggen; vi gjorde nemlig det. Jeg bandt hendene på ryggen og så var det bare for andre å stable opp så mye som jeg klarte å bære. Det slipper vi heldigvis i dag med det gode utstyret vi har. Alt er blitt bedre, forteller han.

– Da jeg begynte å jobbe var det også uhørt å bruke helikopter til å sette ned stolper. I dag er det en naturlig sak. Så er det noe arbeidsgiveren Lofotkraft er virkelig god på, så er det å sørge for rett og ordentlig verktøy.

Da Ellingsen startet var det også flere sesong-arbeidere, spesielt i perioden mellom mai og november. Det var gjerne 4-mannslag bestående av to sesongarbeidere og to fast ansatte.

– I og med at vi er et selskap i stadig utvikling er det i dag flere ansatte og også flere lærlinger. Jeg tror vi har ti lærlinger, og de får være med på alt. Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at vi tar godt vare på dem, sier han.

Lærling Thomas Hansen er enig.

– Det fikk vi raskt et eksempel da samtlige lærlinger ble kastet ut i det under et omfattende strømbrudd på Værøy i fjor. Jeg ble positivt overrasket da samtlige ble tilbudt å være med fordi ledelsen mente det var en utmerket
anledning til å øve feilsøking og feilretting. For de som hadde muligheten til å være med var det nettopp det, en utrolig lærerik tur. Jeg har vært lærling siden september 2012 og jeg må si at det er en god plass å være lærling. Vi føler vi at vi blir likestilt med de faste og veteranene, sier han.

KLAR FOR JOBB: Kurt Ellingsen og Thomas Hansen på Lofotkrafts anlegg på Fygle.

Da Thomas begynte på elektrolinja var det mye som var ukjent for ham.

– Jeg visste ikke mye om e-verksbransjen. Men jeg tok det som fordypning og Lofotkraft var en utplasseringsbedrift og det naturlige førstevalget. Jeg ble tatt godt vare på fra første stund og gleder meg til å gå på jobb hver dag, forteller han.

– Mye av grunnen til det er at det er veldig variert. Det kan være alt fra å ligge på kne og skjøte kabel til å jobbe med helikopter. Ingen dager er like, og det er spennende å ikke vite med hundre prosents sikkerhet hvordan dagen vil bli.

Både Kurt og Thomas kommer ofte inn på det sosiale mens vi prater om det å jobbe i Lofotkraft. Det er tydeligvis viktig?

– Det har alltid vært et godt kameratskap innad i bedriften. Det sosiale betyr mye og under nåværende direktør er det også satt mer i system. Det legges til rette for at vi skal trives sammen. Det er rett og slett blitt en del av bedriftsfilosofien, sier Kurt.

– Jeg føler det som om jeg er blitt en del av en stor familie. Det må jo være en grunn til at så utrolig mange har jobbet her hele sitt liv, skyter Thomas inn.

– Mitt inntrykk, når jeg prater med dem som nærmer seg pensjonsalderen, er at de aller fleste gruer seg til den dagen de ikke lenger skal gå på jobb. Får jeg muligheten til å bli i Lofotkraft etter at lærlingtiden på 2,5 år er over, ja da har jeg absolutt ingenting i mot å bli her – til også jeg må grue meg til å gå av med pensjon.