Det er 15 år siden Kristin Folsland Olsen første gang stod på ferga fra Skutvik og så Lofoten komme mot seg. Nå er det Lofoten som er hjemme. Og selve drømmen. Vi ba Kristin fortelle om hva som dro henne hit – i tekst og bilder. Her er hennes historie.

Kristin Folsland Olsen

Yrke: Skribent, fotograf og foredragsholder.

Bosted: Henningsvær, oppvokst i Drammen.

Instagram: kristinfolsland

Har: Vært guide på Svalbard, trent sledehunder på Grønland, gått på ski over Baffin Island og gitt ut en rekke bøker. Siste turbok er «Turguide Lofoten. 50 flotte turer i verdens vakreste øyrike».

Kristin Folsland Olsen på en luftmadrass utenfor Henningsvær.

«Jeg kan ikke skryte av at jeg alltid har hørt på mora mi. Jeg gjorde det for eksempel ikke den sommeren jeg fylte 17 og planla London-tur med en venninne. Mora mi mente at jeg ikke var gammel nok til å reise, og gjemte passet mitt. Ikke gammel nok? Det er jeg visst det, tenkte jeg, rappet passet til søster’n og trippet lettere nervøs forbi de stramme passkontrollørene på Heathrow.

– Puh!

To år senere satt jeg og bladde i katalogen for folkehøgskoler i Norge. Jeg ville gå på en skole som drev med friluftsliv, og jeg ville ikke be bordbønn før maten. Det var kriteriene.

Til slutt satt jeg igjen med to valg: Lofoten eller Elverum?

Kristin Folsland Olsen i klatreveggen ved Festvåg.

Mora mi hadde vært på ferie i Lofoten sommeren før, og var over seg av begeistring. Hun hadde også vært på Elverum. Jeg hadde ikke vært noen av stedene og skjønte ikke hva hun pratet om. Men jeg måtte ta et valg. Heldigvis var trassalderen (så vidt) over.

Det er 15 år siden den augustdagen jeg sto på dekk på ferga fra Skutvik til Svolvær og kjente Lofoten i magen for første gang. Nå står jeg på verandaen til leiligheten min i Henningsvær og skuer utover havna mens jeg tenker på hva jeg ikke skal finne på i dag. Surfe, klatre, svømme, padle, gå på fjellet, fiske en torsk.

Lofoten er det fineste jeg vet om. Jeg får en indre pønsj i magen når nordlyset danser salsa mellom stjernene, eller når det dukker opp en sel utenfor stuevinduet mitt. Det har hendt at jeg må stoppe bilen når jeg er ute og kjører, fordi øynene fylles av tårer slik at jeg ikke lenger kan se den smale, svingete veien som leder hjem til det vesle fiskeværet hvor jeg bor. Det er så vidunderlig vakkert her! Jeg har sett den samme utsikten hundrevis av ganger, men blir aldri lei.

Kristin på Ytresand.

Lofoten er en magnet mot hjertet. Lofoten er energi, omfavnelse, drømmer.

Lofoten er deilig. Ligger der og flotter seg i Vestfjorden, som en barmfager realitystjerne i beste sendetid på TV3. Lofoten er leken og stillferdig, et sted for fysisk utfoldelse og et sted for å finne sjelefred. Lofoten er morsom og streng, med voldsomme stormutbrudd, og er så innmari mye sterkere enn deg.

På 68. breddegrad andre steder på kloden er det 40 kuldegrader og beinfrossen tundra som gjelder. I Lofoten går vi i bikini og sandaler. Kanskje ikke året rundt, men opp til flere dager på rad midt på sommeren! Vi går omkring og smiler, og traller en «Faderullandei» mens vi hyller Golfstrømmen og solen som aldri går ned. Tenk at det er mulig! Sol døgnet rundt. Du kan klatre 12 taulengder på klatreruta «Vestpillaren» midt på natta! Eller padle kajakk på et hav av gull. Dette handler ikke om adrenalin. Det handler om skjønnhet og hjerterytme.

Snart kommer vinteren og pudrer fjellsidene hvite, og fyller havet med torsk. Det er skikkelig fint å stå med ski på beina på toppen av et fjell og se de mange sjarkene duppe i Vestfjorden langt der nede. Noen steder kan du kjøre ski helt ned til stranda! Det er også skikkelig fint å spise torsk til middag. En torsk som timer før har svømt fritt i et friskt, rent hav.

Jeg ville bare fortelle dette. Hvor fint jeg synes at det er.

Utsyn fra teltåpningen på Horseid.

For meg er Lofoten det optimale stedet å bo. I tillegg til umiddelbar tilgang til den storslagne og vakre naturen, har jeg en fin vennegjeng som liker å holde på med de samme aktivitetene som meg. Lofoten både oppfostrer og tiltrekker seg kreative, dyktige og kule folk.

Det gjør at vi har et spennende samfunn med spenstige jobbmuligheter, og det gir også et rikt kulturliv med konserter og kunstutstillinger, restauranter som serverer de lekreste lokale retter, kaféer som holder fyr på peisen når høstens mørke senker seg og sørvesten peiser på utenfor kaia.

Jeg setter også pris på den nære tilgangen til butikker og servicetjenester, enten det dreier seg om å få reparert bilen eller seg selv. Det er enkelt her. Og så er det ikke rushtrafikk. Takk og lov for det!

Som søring kan man fort bli nyfrelst og komme i hallelujastemning fordi alt er så mektig og overdådig her i Lofoten. Da er det godt å være omgitt av sindige nordlendinger som loser vei blant fiskehjell og tønner med torsketunger, og som minner oss på at dette ikke er Disneyland.

På vei opp Trollsadelen.

Lofoten er ekte vare. Et skikkelig magadrag med neseborsinnånding under en tørrfiskhjell er en fin realitysjekk. Det er en viktig påminnelse om at det faktisk er fisken som bygde landet og at det er havet som var veien! Tanken gjør meg ærbødig.

Og når naboen kommer med ferdig filetert fisk på døra, blir jeg svært glad og takknemlig. Han vet nemlig at jeg ikke klarer det selv. Det der med innvoller og filetering og sånn. (Det tør jeg ikke å si høyt. Tenk hvordan ryktet skulle gå: Henningsværing og fiske-inkompetent!)

Etter flere år i reiselivsbransjen både i Lofoten og på Svalbard, skapte jeg for omlag fem år siden min egen arbeidsplass. Jeg jobber som skribent, fotograf og foredragsholder. I tillegg til å være sjefdirektør da selvsagt! Sjefdirektør på hovedkontoret i Henningsvær. Hvis sola skinner etter et kraftig snøfall de siste dagene, trenger jeg ikke gå inn i knallharde diskusjoner med sjefen om at de der mailene som skulle vært sendt faktisk kan vente til i ettermiddag. Er det uberørte fjellsider som skal pløyes, må noen ut og gjøre den jobben! Sjefen forstår.

Det handler tross alt om prioriteringer.

Dessuten er det ute på fjellet det meste av min jobb foregår. Jeg lager reise- og friluftsreportasjer til ulike aviser og magasiner. Jeg har gitt ut flere bøker, blant annet «Turguide Lofoten. 50 flotte turer i verdens vakreste øyrike.» Jeg gjør også rene foto-oppdrag, enten som bestillingsverk eller salg av arkivbilder. Stort sett er dette bilder fra hav og fjell, med mennesker i aktivitet. I tillegg holder jeg motivasjonsforedrag for næringslivet. Da er målet å vekke liv i kontorister med firkantede øyne som har rotet bort drømmene sine i store papirbunker eller overfylte kalendere. Gjennom mine foredrag ønsker jeg å underholde og inspirere, men først og fremst bidra til at folk finner frem og børster støv av sine egne drømmer, hva nå enn disse drømmene innebærer.

Det viktigste av alt er å være tro mot sin egen drøm. Nå for tiden heter min drøm Lofoten.»

Klar for Geitgaljen, et av Lofotens beste skifjell.

I havet utenfor Henningsvær.