Hun er avholdskvinnen som startet pub. Bibliotekaren som ikke likte å lese. Hun har levd hele livet ute på Røst, men alltid fryktet havet. Du kan si mye om Irene Johansen (70), men redd for utfordringer…? Dét er hun ikke.

Det er et sterkt og oppegående folk her ute, sier Irene Johansen, der hun sitter i en stol på hotellet hun åpnet i mai 2000, Røst Bryggehotell.

Hun er født her, ytterst i Lofoten, i 1944. Og her har hun virket iherdig det meste av sitt liv. Her har hun født to gutter, fått fem barnebarn, mistet en ektemann, skapt arbeidsplasser, og bidratt utrettelig til å bygge et livs-kraftig lokalsamfunn.

Slik hun fortsatt gjør.

I noen sammenhenger har Røst vært først: I 1906, den første telegraflinja i landet, fra Sørvågen på Moskenes og ut til Røst, drevet av strøm fra øysamfunnets første dieselaggregat.

I 2012, kabelen som gjorde det mulig at Røst ble landets første kommune med 100 prosent fiberdekning.

Milepæler i en teknologiutvikling som skapte optimisme i det lille fiskersamfunnet. Samtidig har Røst fått kjenne stadig sterkere på alle småsamfunns hovedutfordring: Det bodde 750 mennesker på Røst da Irene Johansen var ung. I dag er tallet under 600.

Irene hadde ikke planer om å være blant dem. For hun er aldri blitt glad i havet, selv om hun vokste opp i en fiskerfamilie – og har sett havet på alle kanter til alle tider.

– Lokalbåtene som gikk trengte både 9 og 10 timer over Vestfjorden. Jeg var alltid sjøsyk, og sa til moren min at her skal jeg aldri bo. Jeg skulle bort, sier Irene Johansen.

Hun dro til Mosjøen, men var hjemom i en skoleferie, og traff mannen i sitt liv, Tor Johansen. En ”egnarglunt” fra Lødingen som var på fiske ved Røst. Hun var 17 år. Tre år etter var de gift, enda et år senere kom deres første sønn, Geir Børre. Og hun ble værende.

– Din far var fisker? Og farfar også?

– Ja, de var fiskere. Det var det de drev med alle sammen. Min gamle far, da han var 80, sa til meg, ”Irene, hvis jeg får ny sjark, så kan jeg drive på lenger”. Og han holdt på til han var 82. Han så muligheten i fisket helt til han døde.

Alltid har det handlet om å se muligheten.

– Det var ikke så veldig mye å gjøre her ute, så man tok de jobbene man fikk. Jeg har bestandig vært glad i å arbeide. Jeg jobbet på butikk, og jeg var kokke. Jeg utdannet meg til bibliotekar. Jeg er ikke født inn i dataverdenen, det merkes nå, men tok brevkurs.

– Hvorfor bibliotekar?

– Det kan du gjerne spørre om… Jeg var ikke glad i å lese, og man måtte pløye gjennom masse skjønnlitteratur. Men jeg var sikker på at jeg ville få jobb på biblioteket på Røst. Utdannelsen fikk jeg aldri fullført, men jeg fikk jobben. I åtte år, riktignok ikke med all verden til lønn. Jeg hadde 336 kroner i måneden.

Først på 1960-tallet kom strømmen til Røst. Fram til da var det aggregatet som gjaldt.

– Aggregatene var gode, men vi var ofte fri for strøm. Jeg husker en oppvekst med lamper på bordet, da mor spant på rokken og åpnet døra til ovnen så hun kunne nyttes av lyset derfra. De fleste hadde det sånn, med primuser, med parafinlamper. Det var kjærkomment da vi fikk aggregat.

– Hva slags minner har du om den hverdagen?

– De tok strømmen ved midnatt. Så kom den tilbake klokka sju om morgenen. Det var om å gjøre å komme seg hjem før de tok strømmen. Når noen skulle føde, så var man nødt til å bestille strøm. Den gangen gikk vi på dans på lokalet på kveldene, og var ekstra glad hvis det var en som ventet en liten, for da gikk strømmen hele natta. Slik var det helt til det kom kabel. Da jeg fikk Tore i 1969 hadde vi fått permanent strøm.

– Hvordan fikk dere nok ved?

– Vi hadde ikke ved. Det var en kullskute som gikk i trafikk her. Hver høst kom de med kull til Røst, så vi hadde til fyring.

– Du har alltid vært aktiv i foreninger og lag, hvorfor?

FISK PÅ HJELL: Produksjon av tørrfisk er hovednæring på Røst, som produserer fisk og fiskeprodukter for om lag 380.000 kroner per innbygger.

– Fordi vi ikke kunne gå til kommunen og forlange penger. Det var bare ikke sånn.
I 1969, 25. januar i 1969, var vi fem kvinnfolk som startet Kvinnefiskarlaget. De fleste kvinnene her ute var fiskerkjerringer, så vi samlet inn penger til etterlatte etter forlis, blant annet. Da en båt gikk ned på Finnmarkskysten samlet vi inn til enkene. Og vi stod i bresjen for å få veilys på øya. Og så var det barnehageforeninga. Det trengtes en barnehage, og så var vi da noen få kvinnfolk… Og så har jeg vært veldig aktiv for fotballaget her ute. Begge gluntan var jo med der. Jeg kunne gjerne vært med fortsatt, men det ga seg utover på 1990-tallet.

– Etter biblioteket?

– Da jobbet jeg på butikk, nede på Glea (sør på Røstlandet), i mange år. Men jeg hadde småjobber innemellom, egnet line blant annet, for mannen min hadde kjøpt båt. Tor var fisker. Han kjøpte den første i 1978. På 1980-tallet startet vi med lakseoppdrett, og da solgte han båten. Vi hadde mærene ved naboøya her, og slakteriet bortpå en holme litt lenger opp.

– Det var slik han omkom. De tok båten over til slakteriet for å slakte laks, og skulle føre fisken over i en trailer på kvelden. Da kantret båten der han var med. Vi solgte konsesjonen etter ulykka, for artigheten med å drive var borte.

Hun har sett fraflyttingproblemet før.

– Er du bekymret for at unge ikke blir værende på Røst?

– Ja, det er vi alle, sier Irene Johansen.

MOR OG SØNNER: Irene Johansen flankert av Tore (t.v.) og Geir Børre Johansen som driver fiskeribedriften Røst Sjømat.

– Også midt på 1980-tallet var det stor fraflytting. Det var opp mot 30 stykker som reiste, store barnefamilier forsvant. Vi satte opp en idékasse, for å se hva folk ønsket seg. ”Uteplass”, skrev noen. Folk hadde sluttet å gå til hverandre, men ville ha en plass å treffes, og flere sa, ”Irene, kan ikke du starte en restaurant eller en pub?” Jeg syntes det var helt uhørt, for jeg har aldri smakt en dråpe alkohol, jeg bestemte meg da jeg ble konfirmert. At jeg skulle starte pub! Men det var så mange som spurte.

– Jeg hadde ikke noe kunnskap om det, men vi kjøpte lokalet av skytterlaget og startet Stephanies, som det ble hetende (i dag Qverini Pub og Restaurant, red.anm.). Jeg tok et kurs, men da jeg skulle ha det første julebordet og stod der alene, ble jeg reddet av innstillingen om at ”dette går bra!” Og det har gått bra! Det førte til trivsel og aktivitet, folk gikk mye mer ut. Men nå? Hva skal man gjøre? Det vet jeg ikke.

Sier Irene Johansen. Og blir nesten stille. Nesten.

– Det er jo alltids fiske, men det er for lite båter. Tre av mine barnebarn går på universitetet, og jeg tror ikke de kommer hjem – med den utdannelsen de skaffer seg. Det er ikke jobb å få her. Jaja, det kan jo hende…den ene studerer eksport og markedsføring, så da er det muligheter. Før gikk vi et halvår på yrkesskole eller handelsskole og så kom vi hjem. Det var lettere.

– Og det var også en håndfull butikker før?

– Nå er det bare én igjen. Det er 10-11 hus som står tomme og til salgs. Jeg merker det også på hotellet her. Men jeg vet ikke hva vi skal gjøre for å få ungdommen tilbake. Kabelen ut hit har gitt mulighet for å investere for de bedriftene som er her, og det har vært viktig – ellers hadde det vært enda tøffere.

Vi må få samfunnet til å gå rundt, for å kunne få bo her ute. Vi er jo Røst-patrioter!

– Du er ikke redd for å gjøre ting du ikke kan?

– Nei, det er vel det som har berget meg! Jeg har veldig stor angst for havet, det hadde jeg faktisk allerede da far min drev fiske. Og det ble selvfølgelig enda verre etter at jeg mistet mannen min. Men jeg har aldri vært glad i å være på havet. Og pub… Tja, det var en arbeidsplass.

– Men dere gjøv løs på dette, rett etter at du ble enke?

– Nei, vi hadde planene før jeg ble alene, men det var ikke mer enn en måned før han omkom at han sa vi skulle legge bort hotellplanene, for vi hadde nok annet å drive med. Jeg vet ikke hva det egentlig var… Jeg var så bestemt! Han omkom i november i 1998, i mai 1999 tok jeg med meg papirene og reiste til Innovasjon Norge og la det fram. Men de trodde jo at dette bare var tull og tøys.

Så hun fikk nei. Blankt nei. Ba om ny saksbehandler og kom tilbake tre uker senere. Argumenterte om hotellbehov og kvinnelige arbeidsplasser. Og fikk først nei igjen. Tre uker senere kom det beskjed i posten: Støtte på 1,4 millioner kroner var innvilget.

– Hva var det her på denne plassen før hotellet kom?

GA SEG IKKE: To ganger fikk Irene Johansen nei fra Innovasjon Norge på søknad om å bygge hotell på Røst, men så kom kontrabeskjeden som gjorde det mulig å bygge Røst Bryggehotell, helt sørøst på Røstlandet.

– Hav. Det vil si, vi hadde tenkt å bygge fiskebruk her og hadde begynt å fylle igjen for å kunne bygge. Men etter ulykken bestemte jeg meg for at det var her hotellet skulle ligge.
I august 1999 hadde vi fått alt i orden, med lån og alt. Derfra gikk det radig. 9. mai 2000 stod hotellet klart. Da var jeg 55 år. Og yngste-sønnen Tore spurte om jeg trodde jeg orket å holde på lenge? ”Tja, jeg må jo klare til jeg er 70, i hvert fall,” svarte jeg.

– Så årene gikk fort. Jeg trives fortsatt, jada, men jeg har vært i tenkeboksen. Jeg synes jeg har så lite fri… Men det er ikke godt å slutte heller, når man har bygget opp noe sånt.

– Hva legger du i begrepet Lofotkrafta?

– Jeg vet ikke hva jeg skal si om Lofotkraft, men ingen ting har vel vært så kjærkomment som at vi fikk strøm her ute og senere kabel.

– Jeg tenke på ’Lofotkrafta’?

– Nei, hva det skulle det være…? Lofotværinger er jo et kraftfullt folk! Det er mye som ligger i det, på godt og vondt. Det har jo vært et veldig godt samhold her ute, det merket jeg ikke minst da jeg ble alene. Jeg synes vi tar vare på hverandre, at ikke Janteloven har vært så sterk her ute. Den krafta har de i hvert fall, lofotværingene, at de står samlet. De venter ikke på at noen andre skal komme og gjøre så mye for dem.

– Folk unner hverandre at det går bra?

– Ja, folk er glad hvis det kan komme noe nytt. Og de er jo arbeidsomme! Vi må få samfunnet til å gå rundt, for å kunne få bo her ute.

Vi er jo Røst-patrioter!