Ole Hammer hadde 16 kolleger da han startet som lagerarbeider på Reine-kontoret i Lofotkraft i 1993. I dag er de bare tre. Og oppgavene er annerledes. – Men jeg tror det er viktig at folk ser vi er her, sier Ole Hammer.

EN VAKKER HAVN: Ikke så mange arbeider i finere omgivelser enn Ole Hammer, enten det er når han stevner inn Reine-fjorden eller stiller seg opp for fotografering ved avkjøringen fra E10.

Tilfeldigheter førte Ole Hammer til Lofotkraft: Etter endt elektrikerutdannelse var det stramt med jobber, men det bød seg en slags mulighet på lageret til Lofotkraft hjemme i Moskenes. Det var egen elektrikeravdeling i Lofotkraft Installasjon. Der var montøravdeling, med fire-fem montører og en overmontør. Og et eget kundemottak. Og en sonebestyrer – for Moskenes, Flakstad, Værøy og Røst. Og til slutt en lagermann.

– Jeg gikk på månedskontrakter etter hvert, for de var så usikre hva de skulle gjøre med dette lageret. Og til slutt forsvant stillingen. Men jeg hadde fått god erfaring, og veldig mye av det jeg hadde jobbet med fikk jeg godskrevet som praksis. Så jeg tok fagbrev som linjemontør etter hvert. Men da var det ikke ledig stilling som linjemontør på Reine. Derimot trengte de folk på installasjonsavdelinga. Så hvis jeg ville gå som lærling på installasjon og ta de papirene, skulle jeg få en økonomisk kompensasjon som ville gi en brukbar lønn underveis. Det var en veldig god deal, sier Ole Hammer.

– Hva var Lofotkraft for dette samfunnet den gangen da du begynte?

– De var godt synlig. Alle visste hvem de var, de som jobbet i Lofotkraft. Strømmen var veldig viktig. I et lite samfunn som dette kjenner jo alle alle, og det var ikke rart at folk visste hvem du var. Men de som jobbet her var kjent som noen tøffinger.

– Spesielt her ute i Moskenes har vi jo et krevende landskap å bygge linjer i. Det er bratte fjell. Linjen langs fjorden ble bygget på 1950-tallet, og en spesiell mast ble ikke inspisert før man måtte skifte tråd på 1990-tallet. Det var ingen som turte å gå opp der. Den sto midt oppe i et flåg.  Og ofte er det slik på plasser som dette, bratt og utilgjengelig.

– Var det bare lokale som jobbet her?

– Ja, ikke bare var de lokale, men jobbene gikk gjerne i arv.

GAMLE DAGER: Kraftstasjonen i Forsfjorden har spilt en viktig rolle i Moskenes-samfunnet.

LES OGSÅ: Fra frisørsalong til sjøkabel

Den dag i dag er påfallende mange av de nyansatte montørene i Lofotkraft nettopp fra Reine. Fire av de unge som jobber ut fra kontoret på Fygle er fra den samme veistubben ute på Reine.

– De har tydeligvis sett noe, disse gutta, sier Ole Hammer.

Han husker godt sin egen fascinasjon over å se heltene i stolpene.

– Vi syntes jo alltid det var spennende da vi var små, å se på disse linjearbeiderne. Mange av mastene står jo ved stup og på svært utsatte steder. Særlig der kabelen gikk ut fra Å, der jeg vokste opp, og over til Værøy. Vi skjønte ikke at noen turte å gå opp i disse stolpene som stod helt på kanten av stupet, med bare steinur og havet nedenfor.

Reine er en viktig del av Lofotkrafts historie. Men den kunne ha blitt langt mer sentralt.

– Det var faktisk på Reine hovedkontoret til Lofotkraft skulle ligge, hvis den første styrelederen hadde fått det som han ville. Men det gikk ikke slik. Og på Reine har det av ulike grunner blitt færre og færre ansatte. Nå skal vi tilpasse og oppgradere bygningsmassen, for vi har behov for fasciliteter som gjør at vi kan ha folk ansatt der. Jeg tror absolutt det er viktig at Lofotkraft er tilstede på Reine, sier Lofotkraft-direktør Arnt M. Winther.

I dag jobber Ole Hammer med fire andre i Lofotkrafts produksjonsavdeling.

– Vi driver et kontinuerlig vedlikehold, med årlige kontroller. Før var det tidsstyrt vedlikehold hvor man til dels skiftet komponenter uavhengig om de var utslitt eller ikke, nå skjer vedlikehold basert på tilstand. Vi har fullført rehabilitering av Solbjørn-anlegget og anlegget i Heimerdalen. I Heimerdalen ble dam, vannvei teknisk utstyr og bygg rehabilitert. Og nå i 2015/16 har vi rehabilitert stasjonen i Forsfjorden, med nytt kontrollanlegg, nytt bryteranlegg for høyspent og turbinstyring. Så det er varierte oppgaver. På sommerstid har vi dessuten ettersyn av dammer, og vedlikehold av disse når det er behov, sier Ole Hammer.

– Hva betyr det at Lofotkraft synes her ute, rent fysisk?

– Kanskje er det mer viktig før enn nå. Jeg tror det er viktig at folk ser vi er her. Selv om vi opplever bedre veier med rassikringen, så er det tider av året hvor det er uvær og stengte veier, og når du får strømavbrudd er det viktig, tror jeg, med folk som kjenner forholdene og anleggene her. Dessuten har vi et bra omdømme i lokalmiljøet. Jeg tror det er viktig at vi synes.

FIN DAG: Ole Hammer fortøyer båten i havna i Reine.

Ole Hammer er glad i hjemplassen.

– Lokalfølelsen er sterk i Moskenes. Ikke bare i kommunen samlet sett, men også i de ulike delene, vestre og østre del. Det er rart, uansett hvor små de blir disse samfunnene, så er det drag av patriotisme. Jeg tror det er spesielt sterkt her ute.

Han ser med spenning på spørsmålet om kommunesammenslåing.

– Jeg håper vi klarer å fortsette som egen kommune, men politisk sett er det vel ikke noe håp. Det er særdeles viktig å beholde arbeidsplassene ute i de små samfunnene for at samfunnet skal fungere. Ingen vil bo i ei død bygd.

Men én ting kan ingen ta vekk, naturen sjøl.

– På godværsdagene tenker jeg alltid hvor heldig jeg er. Utsikten oppe på Lammheia, der du går ned til Forsfjorden… Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har stått der og tatt et bilde før jeg går ned. Jeg har sikkert tatt det ti eller tyve ganger før, men må alltid gjøre det én gang til. Utsikten er bare fantastisk. Sånn er det bare.

Ole Hammer har to lidenskaper: Musikk og biler. I 35 år har han sunget i band, nå heter gruppa The Bænd. – Og så jobber jeg mye med veteranbil, for jeg har Citroen-lidenskap. Flyvende tepper, vet du. Jeg har bare én, men det er nok. Jeg vet ikke hvor mange timer jeg har brukt på den bilen, men det er mange…

LOFOTKRAFT: Ole Hammer (bakerste rekke, nummer to fra venstre) har i flere år vært ansatt-presentant i styret i Lofotkraft. Foto: Espen Mortensen