For 20 år siden begynte Kemal Temam Bedru (35) på elektroteknikk-studiet ved universitetet i Addis Abeba i Etiopia. I dag er han kanskje det mennesket som kjenner lav-spenningsnettet i Lofoten aller best. Den kunnskapen har han ervervet via en ytterst dramatisk reise.

En plass på universitetet var tilsynelatende vinnerloddet for Kemal Temam Bedru. Etter 12 års skolegang åpenbarte universitetet muligheter som var utenkelige for hans foreldre, som begge var analfabeter. Generøse studieordninger gjorde studentlivet til selve drømmen.

Men slik ble det ikke.

Etiopia er et stort, fattig land. Over 90 millioner mennesker bor i landet, nesten 40 prosent av dem lever i det FN definerer som ekstrem fattigdom. På FNs årlige rangeringsliste over nasjonenes menneskelige utvikling, der Norge er øverst, ligger Etiopia som nummer 173. Riktignok er det et av de få afrikanske landene uten en fortid som europeisk koloni, men det er politisk korrumpert gjennom generasjoner – og ytterligere svekket av krig og tørke.

Våren 2001, da Kemal Temam bare hadde igjen noen få måneders arbeid med sin bachelor, ble studietilværelsen snudd på hodet. Et studentkrav om respekt for akademisk frihet eskalerte fra en fredelig markering til voldelige opptøyer som rammet alle landets universiteter. Flere titalls etiopiere ble drept i Addis Abeba, langt flere studenter endte i fengsel.

– Helt siden jeg begynte som elev på videregående drømte jeg om et fredelig og verdig liv, der jeg kunne tenke fritt  og uttrykke mine meninger uten frykt for reaksjoner, så lenge jeg respekterte grunnloven og andre menneskers rettigheter, sier Kemal.

Myndighetene kvelte studentopprøret. Tusenvis av studenter ble nektet adgang til universitetene i ett år, mens andre som bare hadde måneder igjen av studiet – som Kemal Temam Bedru – fikk amnesti mot å ta delvis ansvar for konsekvensene av opprøret.

– Det var et håpløst valg for oss, sier Kemal i dag.

FIRE ÅR SENERE tok protestene en enda mer dramatisk dreining. Foran valget i 2005 hadde myndighetene seierssikkert gitt opposisjonen uvanlig stort spillerom. Da myndighetene ble beskyldt for å tilbakeholde, og senere for å manipulere, valgresultatet, brøt det ut voldsomme opptøyer. Nær 200 mennesker ble drept, mer enn 20 000 arrestert. For Kemal Temam Bedru og millioner av andre etiopiere som hadde markert sin politiske posisjon, var livssituasjonen med et slag blitt ekstremt vanskelig.

– Myndighetenes beskjed var veldig tydelig: Enten er du med oss, eller så er du mot oss. Halvannet år etter valget måtte jeg flykte fra regimet selv om jeg ikke visste hvor jeg skulle dra. Men jeg kjente såvidt til Norge gjennom en studentfestival (ISFiT i Trondheim, red. anm.) jeg var invitert til, men ikke fikk være med på, noen år tidligere, forteller han.

16. november 2006 kom han så med fly til Svolvær, etter fire uker på transittmottak i Bærum og Oslo.

– Det var en torsdag, minnes han.

– Det var helt tilfeldig at jeg ble sendt hit. Jeg hadde aldri hørt ordet Svolvær før og visste ingen ting om stedet.

– Hva tenkte du da?

– Det viktigste for meg var å skape en følelse av trygghet. Mange på mottaket ville ikke sendes nordover, men for meg var det helt OK.

– Hva var ditt første inntrykk av Svolvær?

– Det var kaldt. Og så tenkte jeg mye på hvordan man klarte å leve her, hvilken infrastruktur som var nødvendig, med kraftnett og tunneler og alt. Jeg tenkte nordmenn måtte være veldig flinke og hardt arbeidende for å kunne lage alt dette i et slikt landskap.

Så hva gjør man, etter å ha flyktet for livet, når man sitter på en fremmed seng i en fremmed bygning i et fremmed land på et fremmed kontinent – for eksempel på mottaket i Svolvær?

– Som asylsøker er det vanskelig å tenke på framtida, å legge planer for ukene og månedene som kommer, eller bare for hva som skal skje i morgen. Alltid er frykten der for å bli sendt tilbake til den elendigheten man rømte fra. Det er veldig stressende. Så jeg prøvde å holde meg engasjert ved å lære språk. Det er uansett viktig, for å forstå og bli forstått. Og jeg hadde 24 timer i døgnet og kunne studere når som helst.

– Jeg fikk tak i boka «Klar for Norge», bind 1 og 2, og så kjøpte jeg en engelsk-norsk ordbok. Det var veldig vanskelig, for jeg måtte oversette hvert eneste ord fra norsk til engelsk, og noen ganger omvendt. Øverst på første side står det «Jeg heter…». Så jeg slo opp i ordboka: «Jeg» på norsk er «I» på engelsk. Men «heter», hva er det? I ordboka stod «hete», kunne det være det? Jeg husker fortsatt det øyeblikket da jeg oppdaget at «heter» er en bøyning av «hete». Og gradvis skjønte jeg hvordan den gramatiske oppbyggingen er, hvordan den er ulik den engelske. Med denne arbeidsmåten skjønte jeg stadig litt mer. Jeg lærte noen ord, deretter noen setninger, og så hørte jeg lyd og uttale på CD. Øvde for meg selv foran speilet. Jeg skaffet meg en mp3-spiller. Den første musikken jeg hørte på var med Anne Grete Preus. Jeg leste teksten, alle de 16 sangene, prøvde å skjønne teksten. Sakte forstod jeg mer og mer.

SJEKKER KARTET: Kemal Temam Bedru med kollegene Bente Paulsberg og Egil Arne Østingsen.

ETTER 10 MÅNEDER i Norge fikk Kemal muligheten til norskkurs, 250 timer. Noen måneder senere bestod han de første prøvene.

– Jeg trodde språket var den viktigste nøkkelen til å kunne skape en framtid i Norge. Å jobbe ville bli en språkpraksis, så jeg spurte norsklæreren min om han hadde tips eller hjelp til jobb. «Hva som helst, men gjerne i energibransjen». Han foreslo å ta kontakt med Lofotkraft. Men jeg visste ingenting om dem. Neste dag tok læreren meg med fra skolen til ressurssjefen i Lofotkraft, Stig Harnes. Han var den første jeg møtte her. Og det var første gang i mitt liv jeg hørte et menneske snakke vestlandsdialekt.

De første årene i Norge ble alt annet enn enkle for Kemal. Visst bød hverdagen på mottaket i Svolvær på etterlengtet trygghet, språkmestringen ble bedre og han fikk etablert et slags nettverk.

Men hele tiden var framtida uviss.

Da han etter hvert fikk avslag på sin asylsøknad, ble også den midlertidige arbeidstillatelsen inndratt. Motivasjonen til å lære språk og finne jobb gikk over til en komplisert kamp for å overleve. Én ting var den juridiske kampen gjennom anke og omgjøringsbegjæring, verre var det hvordan prosessen ga seg fysiske utslag – søvnløshet og en dramatisk dårligere evne til å ta opp næring.

– Men gradvis begynte jeg å føle meg bedre, takket være støtten jeg fikk fra, blant annet ansatte i Lofotkraft, fra mange hyggelige medmennesker i Vågan, og gjennom behandlingene jeg fikk på legesenteret i Svolvær og på sykehuset i Gravdal og Bodø, sier han.

ETTER EN SYKDOMSPERIODE på nesten halvannet år kom det omsider gode nyheter: Permanent oppholdstillatelse fra mars 2010, en midlertidig stilling i Lofotkraft fra januar 2012, for å utføre nesten samme type oppgaver som han hadde hatt i 2008: Digitalisering av lavspenningsnettet i Lofoten. Gjennom et dataprogram som viser hvor linjene går, hvor stolpene står, hvor trafoene er utplassert, hva slags kabler som er lagt hvor. Dokumentasjonen av dette gjør det lettere å spore og rette feil.

I januar 2014 ble han fast ansatt som prosjektingeniør.

– Nå har livssituasjonen min forbedret seg veldig mye. Jeg ser på livet som en virtuell skole og de vanskelige situasjonene bak meg som erfaringer. Jeg trives veldig godt i Svolvær og nyter hverdagen med å gjøre noe fornuftig sammen med hyggelige arbeidskollegaer i det flotte Lofotkraft-bygget på Vorsetøya, sier Kemal Temam Bedru.

– De aller viktigste forbedringene i livet mitt er trygghetsfølelsen, det å få tilbake optimismen og evnen til å ha positive tanker, og mulighet for å legge planer om framtida. Jeg vil gjerne bruke denne anledningen til å takke alle kjente og ukjente som har hjulpet meg på en eller annen måte.

Lofotkraft-direktør Arnt M. Winther er tydelig på bedriftens perspektiv:

– Fra vår side er dette en eneste stor solskinnshistorie. Vi så på det som om vi skulle være med og hjelpe til litt, men så feil kan man ta. Det var vi som ble tilført en kjemperessurs.

– Kemal er både faglig dyktig og arbeidssom, med en arbeidskultur som overgår oss to-gangen. I tillegg opplever jeg ham som ekstremt lojal. Det finnes enorme ressurser blant dem som flytter hit som vi ikke benytter oss av. Ved å få dem i arbeid hjelper vi ikke bare dem selv og bedriftene som får glede av dem, men vi demper også fremmedfrykt og fiendelighet, sier Arnt Winther.